Referanse

Ord har makt. De styrer tanke og påvirker handling. I det øyeblikket vi kaller barnets kraft for trass, sendes noen av oss på hodet inn i maktkamp, mens andre trekker seg forskrekket tilbake. Kaller vi det trass blir det logisk at barn gjør dette for å være vanskelig, og ikke vil respektere reglene våre. 

Slik vokser det fram en tanke som høres logisk ut: «Barnet kan ikke oppføre seg slik. De kan ikke få noe fordi de er trassige, da blir de både bortskjemte og frekke. Så er det JEG som er voksen!» Det absurde er at vår respons blir trassig. Ja, vi tenker til og med at vår trass er FOR barnet! FOR husfreden.

Når vi husker at vi faktisk har vært barn, så vet vi at forklaringen på trass ikke gjør godt, verken for barnet eller relasjonen mellom oss. Det er aldri lurt å gå inn i maktkamp mot barn. Er det ikke nettopp da vi gjør det vi senere angrer på? Når vi ikke får sove på grunn av dårlig samvittighet? Samtidig kommer forsvaret vårt: «Men hva skulle vi gjort da, skulle vi bare latt dem trasse?»

Det er mange år siden Jesper Juul introduserte en ny forståelse. Han kalte trassalder for selvstendighetsalder. Da jeg leste dette ble jeg så lettet. Tanker og følelser fra egen barndom ble ryddet, men det ble avgjørende for meg både som mor og som ansatt i barnehage.

Det tar tid å bytte slike forklaringer, men når ny forståelse etableres, endres både blikk og reaksjon. Vi oppdager at barn verken er trassige eller vanskelige. De har det vanskelig og trenger vår hjelp til å takle sterke følelser og reaksjoner. Selvstendighetsalder, smak på ordet. Det gir en annen logikk, et annet blikk. Da ser vi at barnet trenger oss, vår trygghet og støtte, på den lange vandringen fra avhengighet til oss og inn i selvstendighet.

Det er så nydelig å se roen deres, dere som setter dere ned og er trygge. «Hva skjedde vennen?», eller «bare gråt du, dette ble vanskelig». Dere blir verken stresset eller irritert. Dere finner ro til å lytte og dere ser verden fra barnets ståsted, det som kalles barneperspektivet. «Du fikk ikke dukken og ble så lei deg. Kom så skal jeg trøste». Og barnet synker sammen hos dere og gråter seg tom.

Ikke alle synes dette høres riktig ut:«Men vi kan ikke la barnet gråte for småting. Da vil de jo gråte for alt og ingenting». Vel, det vil vise seg, det kommer an på hva du tenker er viktig. Barn trenger å gråte, og de tåler å gråte så lenge du tåler det. Når vi lytter til barnet oppdager vi barnets perspektiv og blir i stand til å høre hva barnet forteller. Noen ganger får de det de ønsker, andre ganger ikke, men det hindrer deg ikke i å ta imot barnet, enten de blir sinte eller triste av ditt nei.  

Se en gang til. Barn med kraftnatur er fascinerende. De har kraft i seg til å forandre verden. Kaller vi kraften for trass, starter kampen hvor vi vil bøye deres umodne kraft under vår mot-trass. Vi er noen generasjoner i landet vårt som husker resultatet av egen maktkamp. Vi skammet oss over å være feil i stedet for å lære hvordan vi skulle leve med kraften vår.

Bakenfor det vi kaller trass, er det gull. For en frihet det er å slippe og forandre barnet, men heller trygge det. Som viktige voksne for barn er det våre responser som må endres, slik at barn slipper å brytes ned før de en gang skal bygges opp igjen. 

Legg vekk kampen og snakk til barnet med en hverdagslig stemme. «Jeg vet at du vil ha dette, men denne gangen får du ikke». Og renner følelsene over hos barnet? Ta imot. Bekreft. Igjen og igjen. «Du ble kjempelei deg. Kom og gråt hos meg om du vil, så kan du få trøst». Er det viktig for deg å forklare hvorfor barnet ikke får viljen sin, vent til de har falt til ro og ørene er åpne igjen. Mens følelsene raser er det nok å bare være, med ord om det trengs.

Det er jammen ikke enkelt å være liten og ha store behov og enda større følelser. Jeg synes det er krevende jeg også, når jeg har intenst lyst på noe jeg ikke kan få. Det er godt at jeg ikke er 4 år, selv om det finnes øyeblikk hvor 4-åringens kraft ligger rett under overflaten. Vi voksne har muligheten til å be om unnskyldning når vi ikke finner bremserne våre. Vår regulering er byggesteiner til deres regulering. Et slikt byggearbeid tar lang tid, og krever rause voksne som vet at barnet mest av alt trenger vår trygghet.

Foreldre forteller at de synes oppdragelsen er enkel før trassalderen. Fram til da har de vært tålmodige, trøstet, kost mye og laget gode opplevelser sammen. Men når den skremmende trassalderen begynner, ligger det en forventning om at oppdragelsen skal starte. Dette magiske som foreldre skal gjøre, slik at barna blir lydige og lærer hvordan de skal oppføre seg. Det kan nok hende at noe av barnets frustrasjon er en protest mot våre strenge øyne og overtydelige NEI. Barn kommer aldri til en alder eller periode hvor foreldre må gå i kamp mot dem. Du kan få lov til å være varm og tydelig gjennom både barndoms- og ungdomstiden.

I stedet for å stønne over at barnet ditt er kommet i trassalderen, lag heller en fest: Tenk at barnet vårt har startet veien mot en trygg selvstendighet! Det må vi feire!

Egen illustrasjon

Vil du lese mer om dette varme blikket, bestill gjerne boken Å velge det varme blikket.

KLIKK HER for å kjøpe boken