Jeg fylte nettopp 67 år og det er stas å bli godt voksen. De som kjenner meg vet at jeg har hatt mine langvarige slosskamper mot depresjon, noe som har røtter i både smertefulle erfaringer og en sterk sensitivitet fra barnsben av. Væremåten min som depressiv og kjempende var ikke alltid så vis. Som godt voksen vet jeg at jeg også har gitt andre vonde minner. I depresjonens mørke så jeg ikke så godt. 

I dag tenker jeg både på dere som har sensitive barn og dere som er sensitive foreldre. Vi vil så gjerne lære disse barna å tåle livet. I dag stiller jeg meg selv et viktig og veiledende spørsmål: Hva hadde jeg trengt å bli møtt med som barn, for å hanskes med denne sårbarheten?   

Et sensitivt barn får med seg mer enn vi er klar over. Det er langt mer enn ordene som formidler spenning, sinne, sårethet, tristhet eller bitterhet. Sensitive barn og voksne puster på et vis inn atmosfæren som omgir dem og preges av den. Som barn fikk jeg med meg de fleste signalene mellom menneskene jeg møtte, men jeg fikk ikke anerkjennelse for min reaksjon på dette. Jeg har ingen oppskrift i møte med sensitive barn og voksne, men som barn hadde jeg trengt å erfare:

• Trøst for mine sensitive reaksjoner. Ikke høre at jeg overdrev, at andre har det verre, at de sikkert ikke mente det, eller at "slikt" ikke er noe å gråte for. Tørk tårene, og gå ut og lek.
• At noen tok imot min historie, lyttet til mitt perspektiv, min opplevelse. For den sensitive har et spesifikt perspektiv. Selv om de ser ut til å ha et forsørrelsesglass som fører til økt smerte, så er det noe som har skjedd, noe som gjorde vondt. Når vi blir tatt imot, vil også hendelsen ta mindre plass. 
• Et møte med en voksens klokskap. Men først måtte tårene få renne ferdig. Deretter ville jeg trengt at en viktig voksen kunne minne meg om at det er viktig å si fra slik at de kan hjelpe meg å finne veien tilbake til fellesskapet.
• At min fortelling ble anerkjent selv om mine voksne tenkte at jeg overdrev. Det hadde eg trengt mest av alt. For en trøst det ville vært.

I dag, som godt voksen, er jeg så takknemlig for at jeg blir tatt på alvor. For en trøst det er. Men, det er ikke bare oss sensitive som trenger anerkjennelse. Noen dager gjør fryktelig vondt, uansett hvordan barn og voksne er skrudd sammen. Det å bli tatt imot bidrar til sunnhet for både barn og voksne.

Slikt kan en faktisk bli frisk av.