Lykkejakten, er ikke den oppskrytt, til tross for dens vakre og forlokkende frukter? Jeg tror den villeder oftere enn den innfrir. Det kan hende jeg tar feil, men om du vil, bli med meg på tankeflukten.

Gapet mellom denne store lykken og hverdagslivet er blitt for stort for meg. Tenk om jakten på lykke kan føre til både sorg og elende? Lykkejakten gir fort en fornemmelse av at jeg, midt i det alminnelige, egentlig skulle vært et annet sted. Et sted jeg fortjener så mye mer enn hverdagsligheten. Når den indre radaren søker etter lykken der ute, og her inne, står jeg i fare for å miste synet av det som er rett foran meg. Mitt og andres NÅ.

Den har stått på ønskelisten min i flere år, lykken. Glede blir så alminnelig, lykke gir rus. Og rus har en tendens til å gi avhengighet. Lykkerus på mandag trigger jakten på tirsdagslykken. Men tenk om tirsdagen er en så traurig dag for kjærest, barn, kollega, at det eneste som kan gi nytt mot er ditt alminnelige nærvær? Ikke for at de skal bli lykkelige, men for at de skal bli sett og hørt slik at de kan komme seg gjennom tirsdagen. 

Jeg vil gå for alminnelig trygghet og hverdagsmot. Trygghet til å være tro mot meg selv, og mot til å tåle motstanden det kan gi. Mot og trygghet til å leve ut drømmene jeg bærer. Mot til å oppmuntre og anerkjenne de jeg møter på min vei, kjente eller ukjente, barn eller voksne, om jeg møter dem på butikken eller i familieselskap. Trygghet til små godhetshandlinger langs veien. Det blir sagt at slikt kan forandre verden. 

Selv liker jeg dårlig å stå i veien for andres lykke. Det har vært tider hvor jeg har vært milevis fra lykken og forlagt i eget mørke. Da lykkejegerne spurte hvordan det gikk, lærte jeg å lyve: "Det går fint..." Jeg ble utslått de gangene jeg var ærlig, og de pekte på alt jeg hadde å være takknemlig for, mens fokuset deres allerede var i bevegelse mot neste punkt. 

De trygge spurte på et annet vis. Blikket var festet på meg, og jeg fant ordene, "Det går ikke så bra." Den mottakelsen, anerkjennelsen gjorde godt, samtidig som den skremte. Belastet jeg dem med min historie? Laget jeg mørke flekker i deres dager? Ja, det kan godt hende. Men jeg fantes i de øyeblikkene. Jeg var sann. Jeg oppdaget meg selv gjennom deres blikk. Utrygg, deprimert, men sann. De som var så trygge at de tålte min utrygghet bygget framtid. Lykken var fjern og uoppnåelig, men gode mennesker lyste opp i mørket. 

Men hva om slik mottakelse og hverdagslig glede til og med kan ha kraft til å vekke lykken?

• Sollyset som borrer seg gjennom et mørkt skylag og baner vei fra himmel til jord
• Pasjonsblomsten som åpnet seg mens jeg så på den. (Ja, det har skjedd!)
• Den lille som sier: Mormor, med smil i øynene, og tryller fram et slengkyss 
• Mennesker som er gode med hverandre i det offentlige rom
• Våre pensjonerte venner som inviterer til hverdagsmåltid, tente lys og samtale 

Jeg lander på at  jeg vil la meg overraske av lykken, men ikke jakte på den. Er det et poeng å jakte på noe som helst, annet enn elg og gode tilbud på butikken? Jeg tenker tanken en gang til: Kan jeg bare være, her, akkurat nå, så kan hverdagsmagien komme fordi regnbuens stille stemme overdøver både plaskregnet, og de mørke skyene som driver regnet fram? 

Hvis lykken er fyrverkeriet som vi både betaler for og beundrer, så er de enkle gledene flyktige regnbuer som gir håp en alminnelig og traurig tirsdag