I arbeidet mitt med å hjelpe voksne med å se verden fra barnets perspektiv er egne minner til god hjelp. Jeg ble født like etter at familien flyttet inn i et nybyggerstrøk i Stavanger i 1955. Da gata senere ble asfaltert var jeg så liten at fantasien hadde et godt grep om kropp og sjel.

Denne dagen lå det små, varme og myke kuler av asfalt langs fortauet. Da jeg klemte på dem ble de helt flate - som penger. Dette var så virkelig at jeg gikk til bakeriet med asfaltpenger i hendene, svart av olje, fra topp til tå, men søkkrik.

Glassdisken var enormt høy, og jeg husker hvordan jeg la hodet bakover for å se damen som tronet høyt der oppe, over disken. "Hva vil du ha, lille venn?", spurte hun med snill stemme. Jeg strakte opp de svarte pengene mine, mens jeg svarte forventningsfullt: "Sjokolade". Hun så lenge på meg, og sa: "Du kan nok ikke kjøpe noe for de pengene, for de er av asfalt." Magien revnet og jeg SÅ at det var asfalt. Samtidig så jeg hvor skitten jeg var. Veien hjem gjorde vondt for en skitten, liten dagdrømmer med brennende kinn. 

Historien bekrefter mitt viktigste utsagn: Det finnes ikke barn som ER vanskelige, tåpelige, dumme eller treige. Noe har skjedd som vi voksne ikke har oppdaget, noe som gjør at de har det vanskelig og dermed oppfører seg både underlig og uforståelig.

Heldigvis var stemmen til damen på bakeriet vennlig og blikket varmt da hun viste meg virkeligheten. Heldigvis.

Klikk her om du vil kjøpe boken, Å velge det varme blikket

Foto fra Pixabay