Da vi flyttet i 1989, hadde vi naboens utslitte hagemøbler med på flyttelasset. De ble som nye da vi malte dem i en lekker, lavendelblå farge. En lørdag nøt vi lyden av lek i hagen. Døtrene våre hadde endelig fått venninner i området. Jeg gløttet mot jentene som lekte så ivrig. Da oppdaget jeg at de nymalte utemøblene var blitt mørkebrune. Skurekost med våt mold satt godt i neven til en av jentene, som skrubbet iherdig på bordet. Jeg ble rasende og brølet mitt nådde gjennom lukket verandadør:

– Hva ER det dere holder på med!? Mannen min sa tørt: – Og det sier du?

Ordene hans vekket et minne, og fra stuen i 1989 ble «døren» åpnet til et fortau i 1959, et minne med både bilder, lyd og følelser.
Det var stas at faren til venninnen min hadde en Folkevogn, ei Boble. Etter saftige regnskurer var fortauet dekorert med deilige, brune sølepytter som inviterte til lek. Jeg husker hvordan vi samlet regnvann, og hver dråpe som havnet i spannet var et mirakel.
Vi hygget oss veldig og jeg husker det store aha-øyeblikket da jeg så oppi spannet med vann og deretter på den skitne Boblen.
– Vi kan vaske bilen til faren din! Venninnen min var helt enig, så vi skurte bilen med regnvann. Våre små never jobbet iherdig med filler dyppet i sølevann. Jammen var vi snille!

Da faren hennes oppdaget hva vi holdt på med, ble han slett ikke glad. Han ble rasende. Lille meg forsto ikke hvordan han kunne bli så sint på oss som hadde vært så snille? Det ble både kjeft og gråt på fortauet denne dagen. Som voksen fikk jeg vite at han måtte lakkere om bilen som var så grundig skurt med sølevann. To ting var sant samtidig: Vi mente uendelig godt, og lakken ble ødelagt.

Tretti år senere satt tre møkkete jenter og så fra meg til nyskurte utemøbler fulle av våt jord. Den tørre kommentaren fra mannen min hadde renset blikket mitt. I stedet for å fortsette kjeftingen fikk jeg spurt hva de hadde tenkt på. Vår vanligvis ansvarlige åtteåring svarte ærlig: – Å mor, vi tenkte vi skulle male, og så glemte vi oss ut.

Barns fantasi har stor kraft. Like mye som vi kan streve med å skjelne drøm og virkelighet i det vi våkner, kan lekende barn streve med å skjelne virkelighet og fantasi. Sannheten om at de ikke gjør slikt for å være slemme, betyr selvsagt ikke at alt er greit. Vi voksne har det store ansvaret, og galt er fremdeles galt. Men det vil bli barns lykke dersom vi styrer utenom kjeftingen og i stedet finner ut hva som skjedde, siden det gikk så galt. Når vi så vet det, er det tid for å ordne opp i både tanke og handling. Noen ganger må det ryddes opp i selve virkeligheten.

Barn gjør sjelden noe for å være slemme, men også de kan bomme. Det vi ser for vårt voksne blikk, kan være milevis fra det barna ser. For min del hadde det betydning at de ikke mente å ødelegge. Like fullt var jeg både lei og sur fordi møblene ikke var fine lenger.

Egentlig ønsket vi en kreativ kultur i familien, der barns lek hører hjemme. Denne dagen ble min automatiske respons det godes fiende. Først da jeg fikk hjelp til å huske hvordan det var å være barn, fant jeg bremsen til sinnet mitt. Som pedagog visste jeg at barns fantasi kan skinne sterkere enn virkeligheten. Jeg visste også at barn ikke gjør noe for å være slemme, men jeg glemte meg også ut. Barna ble vekket opp fra sin fantasi. Vekket ble jammen jeg òg.

• Å velge det varme BLIKKET. 92 ærlige historier fra 9 familier.
• Nøkkelknippet. 37 historier fra koronatiden.

Vil du lese mer om det varme og ansvarlige voksenblikket, og nøklene som åpner inn til barna, ta kontakt i innboks eller bestill på nettet.