Etter 3 uker sommerferie med mange inntrykk og andre rutiner, ville femåringen bli med og plukke moreller. Men alt ble feil. Hun gråt, ropte og kroppen var frustrert. Som mor trigges jeg fort av dette, og blir irritert, men det har plaget meg, og jeg har ønsket å reagere annerledes. 

Men i dag klarte jeg å være i det sammen med henne, og jeg er så glad for det!

Jeg sa ikke så mye, men var der og ga nærhet og et fang når hun trengte det. Innimellom prøvde jeg å sette ord på det som skjedde. Jeg sa «jeg er her sammen med deg», og «det ser ut som du ikke har det så greit nå». Hun gråt og falt til ro, gang på gang, gjennom hele dagen. 

Noe av grunnen til endringen er nok at jeg har blitt bevisst på å ha omsorg for meg selv. Noe jeg stadig må jobbe med. I tillegg ser jeg på det andre gjør. En gang gjorde en bestemor sterkt inntrykk på meg. Hun var på stranden med to barnebarn. Gutten på 4-5 år, ble overveldet og reagerte med uro, gråt og sinne. Bestemor tok ham inntil seg, pakket ham godt inn i et badehåndkle og bare holdt rundt ham til han falt til ro. Hun sa ikke så mye, men gav gutten nærhet, trygghet og ro.

For meg ble dette et sterkt indre bilde på hvordan jeg ønsker å møte barnet mitt når hun strever. Og i dag fikk jeg min seier. For en god følelse å være rolig og til stede for datteren min når hun trengte det.